I Nord-Finland har skogbruket noen spesielle utfordringer sammenlignet med Sør-Finland. Veksten i trevirke går saktere og lønnsomheten i treproduksjonen avtar jo lenger nord man kommer. I Nord-Finland har naturturisme en betydelig innvirkning på den regionale økonomien, og skogbruk i nord har også innvirkning på reindriften.
En betydelig del av skogene i Nord-Finland eies av staten. Staten eier 35 prosent av Finlands skogbruksareal på 26 millioner hektar, hvorav mer enn 90 prosent ligger i Nord-Finland, det vil si i regionene Lappland, Nord-Österbotten og Kainuu (Peltola et al. 2020) fylke. Det er også et betydelig antall felles skoger i nord.
I Nord-Finland finnes også betydelig flere verneområder enn i Sør-Finland. Endringer som betyr fare for naturtyper har skjedd over lengre tid i Sør-Finland, men i Nord-Finland har disse endringene skjedd mer under de siste decennier. Sentral årsak er skogbruk.
Den kontinuerlige dyrkingen og vedvarende skogdekke i kommersielle skoger støtter den økologiske sammenkoblingen med verneområder for å beskytte enkelte arter. Metsähallitus/Skogsdirektoratet er engasjert i kontinuerlig dyrking av en betydelig del av sine kommersielle skoger i Nord-Finland. Kontinuerlig dyrking av skog opprettholder forutsetningene for flerbruk av skog og forutsetninger for næringsutvikling i nord. På områder med mye turisme og rekreasjonsbruk av skoger er det spesielt viktig å opprettholde landskapets integritet.
Klimaendringene påvirker sterkere i nord enn i sør. Som følge av klimaendringer vil veksten i trebestanden øke, spesielt i Nord-Finland, noe som kan øke lønnsomheten i skogbruket. På den annen side øker også risikoen for ødeleggelser.
Skogene i Nord-Finland vokser saktere enn i sør. Dette reduserer lønnsomheten i treproduksjon og spesielt lønnsomheten av investeringer i skog. I Nord-Finland er kontinuerlig dyrking av skog på mange vekstplasser mer lønnsomt enn periodisk dyrking. Dette skyldes det faktum, at i kommersiell skogsdyrking er kapitalens avkastning lav, mens felling av store trær alltid er lønnsomt. Nord-Finland har også furutrær med naturlig forskjellige aldersstrukturer, som gjør kontinuerlig dyrking vellykket.
Fordi veksten er saktere i Nord-Finland, er fellingssyklusene 10–30 år lengre enn i Sør-Finland. Klimaendringene akselererer imidlertid nå treveksten, og spesielt i nord, noe som kan begrense vekstgapet.
Kontinuerlig dyrking av skog fungerer svært godt i furulunder i karrige områder, torvmyrer og ulike områder som er viktige for andre næringer, som for eksempel i nærheten av turiststeder og i reinbeiter. Kontinuerlig dyrking lønner seg ofte selv på lavt voksende, avsidesliggende og dyrt vedlikeholdte steder, der periodisk dyrking ikke ville være lønnsomt. I nord er det ofte også verdt å vurdere å unnlate helt å bruke skogen kommersielt og la den stå for eksempel på grunn av naturverdier eller klima.
Det er sannsynlig at skogeieren i fremtiden vil få betalt for karbonbinding. Dette ville endre lønnsomheten i skogbruket, spesielt i nordlige skoger, hvor lønnsomheten i treproduksjon er i utgangspunktet relativt lav. Dersom karbonprisen var mellom 0 og 60 euro per tonn karbondioksid, ville det alltid være mer lønnsomt å dyrke skog med vedvarende skogdekke enn skogbruk i flat aldersstruktur. Hvis karbonprisen var enda høyere enn dette, ville det være lønnsomt å la skogen stå helt utenfor treproduksjon.[1]
Den kontinuerlige dyrkingen av skog reduserer også risikoen for ødeleggelser i nord. En skog med flere treslag og trær med variert aldersstruktur er mer motstandsdyktig mot ulike typer ødeleggelser. For eksempel de største risikoer for furuskader i Nord-Finland oppstår i granskoger under åpen hogst og under bearbeidelse av marken.[2] Risikoen for råtesopp bør også tas i betraktning i nord, og her er det mest effektive middelet å planlegge fellinger til vintersesongen. Vintrene er lengre og kaldere i nord. På grunn av dette er felling om vinteren lettere å organisere jo lenger nord man kommer.
Ifølge studier blir små åpninger i skog veldig godt plantet i frodige villmarker i sørlige deler av Nord-Finland[3], i granskoger i Kainuu[4] og ifuruskoger i Sentral-Lappland[5]. I de små åpningene i vilmarkenes granskoger i Nord-Finland vokser frøplanter bra. Innen ti år blir det etablert en tilstrekkelig tett frøplanteskog. Frøplantingen kan bli litt svakere på vekststeder med tykt lag av løv- og annen bioavfall i bakken. I nord hindrer ikke høyere vegetasjon veksten av frøplanter så mye som i sør.
F. eks. i Kainuu Suomussalmi ble det gjort 0,1-0,4 hektar store åpninger, og der ble det uten bearbeidelse av jord til livskraftige, dyrkingsdyktige planter ca. 1700 stk/hektar. Ved bearbeidelse av jord fikk man til 2000 planter/hektar.
I Tervola og Oulu fulgte man i 2005-2015 med planteutviklingen i 10-15 meter store åpninger. I løpet av 10 år hadde man i Tervola fått over 20 cm høye, dyrkingsdyktige planter i alt 1900-2100 stk/hektar og i Oulu 1800-2500 planter/hektar.
Ved planlegging og bruk av nordlige skoger må det også tas hensyn til reindriftsnæringen.. Reinsdyr spiser lav og kvister, og om vinteren spiser de brunskjegg, som vokser på greinene. Skogbruket har svekket både kvantiteten og kvaliteten på vinterbeiter for rein, særlig etter 1950-tallet, da åpne hogst av eldre og gammelskog ble vanligere og mer utbredt. Drenering av myrer reduserer også beitemuligheter.
Regenereringsfelling av trær og bearbeiding av jord reduserer mengden av brunskjegg og lav, som er viktige for reinsdyr, slik at kontinuerlig dyrking av skog med vedvarende skogdekke ses på som hovedsakelig positivt for reindriften.[6] Ifølge Metsähallitus/Skogdirektoratet er skogforvaltning med ulike aldersstrukturer et bedre alternativ for reindrift på verdifulle lokaliteter som brunskjegg- og lavbeiter, og langs transportruter for reinsdyr og ved gjerder for reinsamlinger.
Det finnes ulike syn mellom reindriftsutøvere og skogbrukere på hvordan skogforvaltning med vedvarende skogdekke påvirker reindriften. Reindriftsutøverne støtter imidlertid klart kontinuerlig dyrking av skog i skogdriften i stedet for periodisk skogsdrift basert på skoghogst (Järvenpää 2018). Hogst i forbindelse med kontinuerlig dyrking av skog kan bevare eller av og til også forbedre beiteforholdene for rein.[7]
[1] Parkatti og Tahvonen (2021): Economics of multifunctional foresty in the Sami people homeland region. Tidsskrift for miljøøkonomi og ledelse, Vol 110. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0095069621001029
[2] Nevalainen S., Piri T. 2020. Risiko for skogskader i like og ulik alder skogbruk. Journal of Forest Science Vol. 2020 artikkel id 10310. .https://doi.org/10.14214/ma.10310
[3] Hökkä H., Repola J. 2018. Regenereringsresultat etter små-åpninghogst i Nord-Finlands 10 år etter fellingen. Journal of Forest Science Vol. 2018artikkel id 7808. . https://doi.org/10.14214/ma.7808
[4] Valkonen, Sauli & Siitonen, Juha (2016): Tree regeneration in patch cutting In Norway spruce stands in northern Finland https://jukuri.luke.fi/handle/10024/530536
[5] Hallikainen, V., Hökkä, H., Hyppönen, M., Rautio, P., & Valkonen, S. 2018. Natural regeneration after gap cutting in Scots pine stands in northern Finland. Scandinavian Journal of Forest Research, 34, 115-125.
[6] Järvenpää J. (2018). Poro ja poronhoito talousmetsissä – katsaus metsätalouden ja porotalouden yhteensovittamiseen Suomessa. Metsäkeskuksen julkaisuja. 39 s. ISBN 978-952-283-065-4.
[7] Miina J., Tolvanen A., Kumpula J., Tyrväinen L. (2020). Metsien luonnontuotteet, virkistyskäyttö ja porolaitumet jatkuvapeitteisessä ja jaksollisessa kasvatuksessa. Metsätieteen aikakauskirja vuosikerta 2020 artikkeli 10345. https://doi.org/10.14214/ma.10345
Olemme osa kansainvälistä Pro Silva -verkostoa,
joka edistää luonnonläheistä metsänkäsittelyä