Hvor kommer metoden for kontinuerlig dyrking av skog fra? Hva er dens historie i Finland og Europa (+ andre deler av verden)?
Debatten om kontinuerlig dyrking av skog kan virke selvmotsigende – og slik er det ofte. Diskusjonen vil bli hjulpet om man forstår en kort oversikt over historien til kontinuerlig, bærekraftig dyrking av skog og skogsdrift med åpne hogstfelter.
Før andre verdenskrig ble det kun i unntakstilfeller utført hogst med åpne felt i Finland. I henhold til gjeldende privatskoglov kunne åpne hogst bare skje i skog, som hadde mistet evnen til å vokse.
I 1850–1950 var minstemål fortynning av skog den dominerende fellingsmetoden i finske skoger. Trær ble felt ved å plukke ut de trær som fylte krav for minste diameter og andre krav for tømmer. For eksempel, i 1850 var minste diametermål til et tømmertre i brysthøyde 36 cm, og i løpet av hundre år ble dette redusert med halvparten. Gjennomføringen varierte med tid og sted og var fremfor alt avhengig av etterspørselen. Minste mål fortynning var vanligvis kun hogst og man tenkte ikke på fremtidig skogvekst. Store trær ble fjernet gjentatte ganger, og i de fleste tilfeller ble det tatt lite hensyn til fornyelse og kvantitet og kvalitet angående gjenværende trær. Etter felling forble skogen ofte fattig på trær og med åpne lommer. De resterende trærne var ofte dårlige i toppen, noe som fikk skogen til å vokse og fornye seg sakte. Minstemål fortynninger ble gjennomført spesielt i furuskoger, som førte ofte til granvekst på tørre terrenger.
Utbruddet av andre verdenskrig i 1939 økte dramatisk behovet for fyringsved. Det førte til at det ble gjennomført mer hogst enn tidligere både i private og statens skoger, der transportforbindelsene var gode. Etter krigen, på 1950-tallet utvidet Metsähallitus/Skogdirektoratet bruken av åpne hogst i statskogene flerdobbelt fra tidligere år.
Skogforvaltningsmessig fortynning er noe annet enn minstemål fortynning. Generelt mente man i skogforvaltningen med termen "fortynning" felling av trær, også større trær uten at dette var tilknyttet til noe verdisyn. I forvaltningsmessig fortynning har man fokus i tillegg til hogst også i fortsettelse av skogens vekst og dyrking. Tilgang til tømmeret sikres ved å bevare tilstrekkelig stor trekapital etter hogsten ved å la trær av alle størrelser vokse og ved å forsikre deres vekstmuligheter. Vekstprosenten i fortynningsskoger var ganske høye, og skogenes lave treproduksjonsevne skyldes hovedsakelig av at trekapital i skogene var liten. Det har vært spekulert i at om man i Finland også hadde tatt hensyn til størrelsen og kvaliteten på den gjenværende tømmerkapitalen på 1800-tallet, ville de negative konsekvensene av treindustrien trolig vært ubetydelige[1].
Fortynningsproklamasjon fra 1948 forandret situasjonen på en avgjørende måte. Proklamasjonen gikk ut på at man skulle gå bort fra minstemål fortynninger av skog til skogbruk basert på frøing og vernet felling, og åpne hogst og skogplanting kunne gjennomføres etter behov. Etter fortynningsproklamasjonen ble klare regenereringshogster og fortynning av dårligere trær en norm i skogbruket, og skogsstyrene i distriktene overvåket dette strengt. Åpne hogster og skogdyrking ble vanlig først i statsskoger og i selskapenes skoger i Nord-Finland på1940-1950-tallet og utbredde seg senere som dominerende skogbruksmetode også til private skoger. Som følge av fortynningsproklamasjonen ble åpne hogster, skogdyrking og fortynning av kvalitativt dårlige trær fort en dominerende skogbruksmetode.
Negative erfaringer fra minstemål fortynning har dominert pågående diskusjon om kontinuerlig dyrking av skog. Skogsdriftens profesjonelle, skogbransjens kontrollører, og representanter for skogpolitikk og skogforskning stilte seg lenge veldig negativt til dyrking av forskjellige skogstrukturer, så dette var i praksis forbudt i Finland i perioden 1950-1997. Uansett fortsatte enkelte skogseiere å utføre slike hogster. Og følgene av dette kunne vare harde. Skogsstyrer (nå skogsentre) reiste tiltale mot dem som gjennomførte fortynninger med plukkemetoden og disse ble anklaget for ødeleggelse av skogen.
Kontinuerlig dyrking av skog begynte man først å forske i 1980 i et prosjekt til Metsäntutkimuslaitos/ Skogforskningsinstitutt - Skogbrukalternativer for eldre skog. Et tema var kontinuerlig dyrking, og denne termen ble da introdusert og tatt i bruk.[2]. I forbindelse med dette prosjektet målte man prøveområder i skog av forskjellig struktur og i naturreservater og etablerte et landsdekkende nettverk av forskningsfelt for ulike vekstområder. De første retningslinjene for kontinuerlig dyrking av skog ble utarbeidet i 1982 som en dissens til retningslinjene for skogforvaltning i Pasvikelvens skogbruksområde. Ti år senere, etter at villmarksloven var kommet, begynte instruksjonene å bli brukt i Hammastunturi villmarksområde, inn till Metsähallitus/Skogbruksdirektoratet bestemte seg for å stoppe alle hogster i villmarksområder på grunn av allmenn motstand.
Påvirkning av strukturen i trebestanden på vekst og fornyelse under kontinuerlig dyrking av skog har man forsket i tillegg til felteksperimenter på grunnlag av inventeringsmaterialet av rikets skoger. På grunnlag av dette har man utarbeidet modeller for kontinuerlig dyrking av skog, og i forbindelse med den nye skogloven fra 1996 ble bruk av denne metoden mulig i spesielle områder. Det var imidlertid ikke mulig for mer omfattende bruk, ettersom skogloven forutsatte, at man etter hogsten lot så mye store trær stå, at kontinuerlig dyrking ikke kunne lykkes bra i praksis.
Finnenes syn på skog ble kartlagt i en nasjonal undersøkelse i 2008.[3] Den økonomiske, kommersielle bruken av skog er generelt akseptert av statsborgere. 70 % av finnene godkjente imidlertid ikke åpne hogster.[4] I samme undersøkelse stilte man et åpent spørsmål "Hva ville du fokusere på i beslutninger som angår skog?", Hovedtemaet var motstand mot åpne hogster.[5]
Skogloven ble revidert i 2013 slik at restriksjoner i bruk av kontinuerlig dyrking av skog ble opphevet. Loven inneholder imidlertid ikke begrepet kontinuerlig dyrking eller dens synonymer, men temaet behandles i forbindelse med fornyelsesplikten. Fornyelsesplikten gjelder ikke åpninger, som er mindre enn 0,3 hektar.. For dyrking av skog med ulike aldersstrukturer ble det også definert minimalt grunnareal etter hogst, som er mindre enn for dyrking av skog med jevngamle trær. Den reviderte skogloven trådte i kraft i 2014, og kontinuerlig dyrking av skog som metode ble først da likestilt foran loven med periodevis dyrking av skog. Samme år ble anbefalinger for skogbruk revidert, og man tok med anbefalinger om dyrking av skog med forskjellige aldersstrukturer med plukking og små hogster.
[1] Vuokila 1984
[2] Kilde, E., Norokorpi, Y. & Oikarinen, M. 1985. Alternative forvaltningsmodeller for skog i Mikkeli øko-fylke. Metsäntutkimuslaitoksen tiedonantoja 180 Skogforskningsinstituttets meldinger 180. Metsäntutkimuslaitos/Skogforskningsinstituttet.
[4] https://helda.helsinki.fi/handle/10138/136562
[5] https://helda.helsinki.fi/handle/10138/41005
Olemme osa kansainvälistä Pro Silva -verkostoa,
joka edistää luonnonläheistä metsänkäsittelyä