Hvordan skiller kontinuerlig dyrking av skog seg fra periodisk dyrking når det gjelder miljøpåvirkning? (Biologisk mangfold, klima, vassdrag)
Hvordan påvirker kontinuerlig dyrking skogens økosystemtjenester (vilt, bær, sopp, skoglandskap, rekreasjon)?
Skogforvaltning med vedvarende dekke, det vil si kontinuerlig skogkledd, er en lettere skogforvaltningsmetode enn hogst i forhold til klima, vassdrag og biologisk mangfold. Alle disse miljøfordelene kan forbedres ytterligere gjennom små spesifikke tiltak.
Kontinuerlig dyrking av skog opprettholder et mangfoldig spekter av skogarter bedre enn en periodisk dyrking av skog.[1] Trær av mange sorter og aldre skaper varierte habitater og gir ly og mat til ulike arter av dyr. I skoger med kontinuerlig dyrking skog kan dyr bevege seg over et bredt område under beskyttelse av trær, når åpne hogster ikke fragmenterer skogsområdet.
Mange vanlige, men nylig avtagende dyrearter trenger skogdekke og unngår områder med mye åpne områder med frøplanter. Slike arter er for eksempel granmeis, toppmeis, lavskrike, ekorn og tiur. I åpne områder risikerer disse å bli byttedyr for rovdyr. Nedgangen av arter påvirkes også av mange andre faktorer, for eksempel mengden av råtnende tre.
Med kontinuerlig dyrking av skoger har også en tendens til å føre til, at det blir mye sopp og bær, når man ikke ødelegger rotsystemer til planter og vertstrærne til mykorrhizal sopp i undervegetasjonen, slik man gjør i forbindelse med åpen hogst og bearbeiding av jorden. Myceliet og nettverk av røtter til planter og trær dør ut i løpet av noen år etter åpne skogfellinger. Av matsopp sprer største delen seg med røtter. For eksempel avlinger av traktkantarell anslås å være større i skoger med kontinuerlig dyrking.[2]
Blåbær er en av de viktigste artene i skogen og den viktigste matplanten i skogsmarken. 70% av blåbærveksten er under bakken. Intensiv bearbeiding av jordsmonn reduserer tydelig forekomsten av blåbær og bremser tilbakekomst av planter og stilker. Kontinuerlig dyrking av skog bevarer lysforholdene som er gunstige for blåbær. Også mange fugler og pattedyr trives godt i underskogens og - vegetasjonens ly og bruker blåbær som næring.
De fleste truede arter i skogene trenger råtnende, falne trær. Forfall og forråtnelse er en mangefaset prosess og artene endrer seg i forskjellige faser. Derfor trenger skogen et godt fungerende kontinuum av råtnende trær av forskjellige tresorter.
I kontinuerlig dyrking av skog bearbeider man ikke marken og samler ikke energived, og dermed bevares dødt tre sannsynlig bedre enn i åpne fellinger av skog. I tillegg finnes døde trær stadig i forhold med halvskygge..
I tillegg blir det i en skog med vedvarende skogdekke også kontinuerlig bioavfall, blader, barnåler og annet som faller på jord og røtter. Mycorrhizale soppvekster bevares, de produserer av dødt mycelium næring til jordsmonnet.
Det finnes et stort antall forskjellige arter av organismer i skogsmarken, som fortsatt ikke er tilstrekkelig kjent. De er viktige nedbrytere av organisk materiale og dermed produsenter av næringsstoffer egnet for planter. Samtidig utgjør de en betydelig del av karbonlageret i jordsmonnet. Åpne fellinger og jordbearbeiding forstyrrer jordens økosystem. I tillegg til rotsopp dør et stort antall av de mest følsomme artene ut og kraftige sopp som forråtner vegetasjonen vinner terreng. Samtidig begynner jordens karbonlagre å forsvinne i atmosfæren, og som humus i vassdragene.
Kontinuerlig dyrking av skog opprettholder et fuktig og kjølig mikroklima. Derfor støtter kontinuerlig dyrking av skog vannpåvirkede habitater og naturtyper på beskyttelsessoner og bevaring av deres egenart og egenskaper. Slike naturtyper er for eksempel ødemarker, bekkekanter og andre områder ved rennende vann, strandskoger, overgangssoner ved myrer. I overgangssoner mellom skogslunder og jordåkre kan trefellinger i forbindelse med kontinuerlig dyrking av skog også ha naturforvaltningsfordeler.
Strandskoger representerer konsentrasjoner av biologisk mangfold og har ulike økologiske konsekvenser for vassdrag, de gir skygge, biologisk avfall og råtne trær til vassdrag og stranden. Nærheten til et lite vann har en sterk innvirkning på trærne og mikroklimaet på stranden, og på den annen side har kysttrærne en sterk innvirkning på mange av de økologiske forholdene til det lille vannet.
Vassdrag, myr og strandskoger utgjør en interaktiv, funksjonell enhet. Flomeffekten og utslipp av overflate- og grunnvann og næringsstoffer fra nedfallsfeltet skaper et bredt spekter av forskjellige naturtyper i kystsoner: flompåvirkede myr, ødemark, litt tørrere myr, flomutsatte skog, lund, løvskog og barskog.
EKSEMPEL: Naturens biologiske mangfold som mål i forvaltningen av kommersielle skoger
De kommersielle skogene, som eies av Ilmari Räsänen Foundation forvaltes med metoden for kontinuerlig dyrking, og man utfører følgende naturforvaltningstiltak:
- I skogen bevares små (under 1 hektar store) tette skogsområder.
- Kantene på sump og myr, vassdrag og mindre vann lar man stå og rør ikke på ca. 50 meters bredde.
- Overgangssoner mellom myr og skog bevares i naturtilstand på en ca. 50 meters bredde.
- Steder hvor det er vanskelig å utføre fellinger utelates også utenfor all hogst. F.eks. steinete bakker, fuktige og bløtbunnede områder, sumper,områder rundt bratte steder, tett buskete områder, steinrøyser og andre vanskelige skogområder.
- Man bevarer også enkelte største trær kun pga. deres genetiske arv og verdi.
- Man bevarer skogsområder som er frodigere enn omgivelsene.
- Man bevarer løvtrær, spesielt selje, osp, or og edle løvtrær, som er verdifulle for skogens natur.
- Rogn, krossved og andre bærtrær og busker er viktige for lavskrik og andre arter.
- Grøfter blir aktivt tettet, og oppdemmet fra torvområder.
- Man er ikke redd for råtnende trær – de får lov til å være. Noen få døende graner bidrar f, eks. til å beholde maurbillebestanden og også andre fiender av barkbiller i området.
- Skogens beskyttende dekke, de tette skogsområdene og tynnere områder samt trærne av forskjellig størrelse og arter, skaper overlevelsesforhold for tusener av skogsarter.
Risto Sulkava er ansvarlig for bruken av skogene til Ilmari Räsänen Foundation og han kommenterer bruken av kontinuerlig dyrking:
– Det er enkelt å drive med kontinuerlig dyrking av skog i praksis, om de som utfører fellingen forstår metoden og fremgangsmåter. I forbindelse med trefellingsselskaper er det lettest om hele personalet læres opp til å bruke metoden for kontinuerlig dyrking av skog. Det økonomiske utbyttet fra skogen kan forbedre seg betydelig, eller det vil i hvert fall ikke bli mindre. Den viktigste økonomiske gevinsten kommer fra det faktum at fornyelsesarbeidet, som kreves i skogen etter åpen hogst og kostnadene (ca. 2000 € / hektar i Finland) blir helt borte i kontinuerlig dyrking av skog. Hindre for bruk av kontinuerlig dyrking av skog i skogsdriften er ikke mangel på forskning, men gammeldagse holdninger, som bremser metodens utvidelse. Det er imidlertid meget sannsynlig, at kontinuerlig dyrking vil være den viktigste metoden for skogforvaltning også i Finland i fremtiden. Til dette fører allerede det faktum at åpne hogster i skogsdrift forverrer klimaendringene og forverrer vesentlig vassdragenes tilstand. I tillegg er kontinuerlig dyrking av skog for grunneieren ofte mer lønnsomt og fungerer alltid med betydelig mindre arbeidskraft samt gir mer regelmessig inntekt.
I skoger med kontinuerlig dyrking drives det ikke med jordbearbeiding eller grøfting, åpning av gamle og graving av nye grøfter. Dette vil drastisk redusere skogbrukets påvirkning på vassdrag. Voksende trebestand og ubearbeidet jordsmonn forhindrer utvasking av næringsstoffer, forurensninger som kvikksølv, samt oppløst humus og andre faste stoffer i vassdragene.
Organisk materiale og næringsstoffer havner i vassdrag som følge av hogst og spesielt som følge av jordbearbeiding eller drenering - noe som ikke gjøres ved kontinuerlig dyrking av skog. Under felling av trær med den kontinuerlige dyrkingsmetoden finnes det også alltid I umiddelbar nærhet av et felt tre andre trær, som inntar næringsstoffene som frigjøres fra hogstavfall. På denne måten kan ikke hogstavfall renne ut i vassdragene med regnvann. Trærne beskytter også jorda mot vannerosjon og fordamper vann, noe som reduserer avrenning fra området, og samtidig reduserer vannutslipp fra vassdragene.
Finland har flere myrer i forhold til overflateareal enn noe annet land i verden. I Finland har også en betydelig del av disse myrene blitt drenert, og en stor del har vært unødvendig drenering med tanke på treproduksjon. 20 % av Finlands overflateareal er drenert torvmyr. Disse torvmyrene er også det største problemet når det gjelder vern av vassdrag i skogbruket i Finland. Ved hjelp av kontinuerlig dyrking av skog kan man unngå reparasjonsgrøfting av torvmyrer og kan holde vannstanden på et passende nivå ved å regulere mengden fordampende trær.
I Finland ble det lenge trodd på at dreneringseffekten på vassdrag ville være ganske kortvarig. Dette stemmer imidlertid ikke i lys av dagens forskning. Konsekvensene for vassdragene er store umiddelbart etter drenering, men de forblir betydelig forhøyet i flere tiår. Ifølge de nyeste studiene ser det ut til at utvasking øker over tid, når nedbrytningen av torv akselerer seg.[3]
Den kontinuerlige dyrkingen av skog reduserer skogbrukets nitrogen- og fosforbelastning betydelig sammenlignet med periodisk dyrking. Spesielt i torvmarker er forskjellen i effekten av kontinuerlig og periodisk dyrking på vassdrag stor.
Med kontinuerlig dyrking av skog er det også mulig å utforme bredere og bedre fungerende beskyttelsessoner rundt vassdragene og kontrollere målrettet trebestandens struktur.
Når det gjelder trærnes karbonlager, så er det ingen klar forskjell mellom kontinuerlig dyrking og åpen hogst i skogbruk. I en skog med kontinuerlig dyrking varierer karbonlageret mindre enn i skog med åpen hogst. Kontinuerlig dyrking gir en større andel tømmerstokker, som blir til treprodukter med lengre levetid og holdbarhet, og der karbonlageret bevares lenger.
Den positive effekten fra kontinuerlig dyrking på jordsmonn og på karbonbalansen er større, da vedvarende skogdekke bevarer mengden av biologisk som samles på marken, samtidig som det gir skygge. Av disse grunner slippes ikke karbonlageret av jorda ut i en skog med vedvarende skogdekke på samme måte som det skjer i periodisk dyrking av skog etter åpne hogstfelt og påfølgende jordbearbeiding. I skogen med kontinuerlig dyrking utføres ikke jordbearbeiding. Dette bevarer karbon i skogsjord, mens jordbearbeiding derimot akselerer nedbrytningen av karbon, som er lagret i jorda.
I torvmarker opprettholdes vannstanden på et passende nivå ved å regulere mengden av fordampende trær. Dermed er det ikke behov for reparasjonsgrøfting. Etter dreneringsreparasjoner synker vannstanden ned, og torven begynner å brytes ned i det oksygeninneholdige laget. Etter åpne hogster stiger grunnvannsnivået og metanutslippene fra våt, oksygenfri torv øker. Med kontinuerlig dyrking av skog varierer vannstanden på torvmyrer betydelig mindre og på den måten bremser man opp frigjøring av karbon fra torv til atmosfæren..
En voksende skog er foreløpig den best fungerende måten å binde atmosfærisk karbon på. Etter en åpen hogst vil skogen være en karbonkilde de neste 10–30 årene. Med kontinuerlig dyrking av skogen unngår man denne fasen, hvor skogen er en netto kilde for karbon.
Den kontinuerlige dyrkingen av skog opprettholder mulighetene for tradisjonell bruk av skogen, som bærplukking og soppplukking samtidig som den bevarer skoglandskap intakt. I en skog med kontinuerlig dyrking vokser en overflod av sopp og bær. Når jordbearbeiding ikke bryter ned rotsystemet til planter, og åpne hogster ikke dreper vertstrærne til rotsoppene, kan mange bær- og sopparter spre seg og danne store vekstområder.
Kontinuerlig dyrking kan brukes til å regulere trebestandens struktur, til å dyrke frem ny vekst og til å korrigere eksisterende skog på områder, som er lanskapsmessig verdifulle og viktige for rekreasjonsbruk, og hvor man ønsker å unngå at kraftige endringer i landskapet, forårsaket av åpne hogster. På denne måten minimerer man andelen regenereringsområder og unge tette frøplanteområder i landskapet, og opprettholder en skogstruktur, som er varierende , dominert av modne trær, som ifølge studier oppleves som det vakreste landskapet.
Med kontinuerlig dyrking av skog fremmer man på en naturlig måte livsforhold for vilt og reduserer skadene, som åpne hogster har forårsaket for vilt. Bearbeidelse av jord har skadet deres reir og ført til død av fuglunger, det samme har gjort grøfting samtidig som skogens hønsefugl-habitater og hekkeplasser er blitt ødelagt. Mus trives på gressete planteområder, og disse bestandene reduseres som også smårovdyrsbestander, som rev, som har mus som sin hovednæring. Dette reduserer også smårovdyrtrykket på kullene til skogen hønsefugler. Fuktige vekstplasser med mye insekter, som villmarker, bekkekanter og overganssoner ved myrer er viktige hekkeplasser for skogens hønsefugler, og disse bevarer sin egenart bedre om man i skogdrift følger metoden med kontinuerlig dyrking av skog. Kontinuerlig dyrking vil nok bli mer vanlig i større omfang og spesielt på torvmarker, hvilket vil få en stor betydning spesielt for skogens hønsefuglbestander i Øst- og Nord-Finland.
I kontinuerlig dyrking av skog bevarer man strukturer i skogen, som er viktige for vilt, som kontinuerlig skogdekke i landskapet, trebestander og undervegetasjon på busk- og kvistnivå, samt varierende høyder, tetthet og arter. Blåbær drar nytte av vedvarende skogdekke og den er en av nøkkelartene for skogens vilt.
Viltkratt kan variere i størrelse fra noen få trær til noen få mål og det anbefales å ha disse i alle aldersklasser av skog, ca. 4-5 stk./hektar, uansett hvilken skogforvaltningsmetode man følger. Det vesentlige er variasjon i størrelse. Gran er det viktigste treet i viltkratt. Undervegetasjonen fungerer som naturlig viltkratt, og blandede trebestander er nyttig for mange viltarter.
[1] https://environmentalevidencejournal.biomedcentral.com/articles/10.1186/s13750-020-00215-7
[2] Mine J., Tolvanen A., Kumpula J., Tyrväinen L. 2020. Skogens naturprodukter, rekreasjonsbruk og reinbeiter i kontinuerlig dyrking av skog med vedvarende skogdekke og i periodisk dyrking. Tidsskrift for skogvitenskap Vol. 2020
Olemme osa kansainvälistä Pro Silva -verkostoa,
joka edistää luonnonläheistä metsänkäsittelyä